Hva skjuler seg i kjelleren?
STJØRDAL: Maria Grendal (18) føler seg aldri alene i kjellerstua. Det skal vise seg at hun faktisk slett ikke er det.
34 - Byavisa, 6. mars 2007
Familien Grendal bor i et hus oppført i 1997 rett utenfor Stjørdal sentrum. I familien på fire er det datteren Marie som har følt en tiltagende tunghet i atmosfæren nede i sokkelen. Hennes følelse av ubehag begynner å plage de øvrige. Hun har hørt lyder av noen som tusler i trappa. Småting har forsvunnet. Katten ”Tarzan” har innimellom stirret rett i veggen uten spesiell grunn. Den vil helst ikke inn på rommet, men legger seg på karmen. Det hele startet november 2004 da Maria begynte å sove dårligere.
Clairvoyante Halvard Nordfjæran er tilkalt for å forsøke å finne ut av det som skjer. Idet han kommer inn på stua, sier han: - Umiddelbart føler jeg det er noe i etasjen rett under stua her. Jeg får ta en tur ned og se. Etter en stund kommer han opp for å meddele sine inntrykk.
- Det sitter en kjerring på kisten som står i kjellerstua. Jeg får inntrykk av det har noe med tater å gjøre. (Hun trenger ikke å ha vært fra taterslekt, virka mer som at hun kalte seg ei lita taterkjerring, på spøk). Hun dingler med beina, spøker og ler. Hun er nok litt fantete og har også sittet i det ene hjørnet av sofaen. Jeg får opp årstallet 1872. Først fortalte hun 1870. Da jeg spurte om det var året hun ble født, trakk hun litt på det og kom med 1872. Nordfjæran forteller at denne kvinnen synes å trives i kjellerstua, at hun er rundt 150 cm høy. Hun er munter, blid og litt barnslig. Familien stusser. De undrer på sammenhengen ettersom huset er bygd i 1997.
- Vedkommende trenger ikke ha tilknytning til huset. Det kan være en slektning eller være knyttet til en gjenstand. Kanskje kista, antyder Nordfjæran. Mor Janne forteller at kisten kommer fra hennes familie i Hegra. Nøkkelen har vært borte i mange år, men det sies den er tømt for innhold.
- Når jeg er i kjelleren føles det ofte som noen står rett bak meg. Verken far Morten eller mor Janne har merket noe.
- Det er ikke uvanlig at enkelte i en familie senser mer enn andre. Det kan fort skape forvirring, sier Nordfjæran.
- Fikk du opp noen navn?
- M. Kan være Marie.
- Spennende. Ja, nesten overspennende, sier Morten. Han sitter langt ute på putekanten. Plutselig farer Janne opp.
- Marie Lindgaard. Hun het det, min oldemor, med pikenavnet Løkken. Hun var mor til farfaren min. Janne er sterkt preget og må samle seg. Nordfjæran meddeler at han umiddelbart fikk sannhetsfrysninger da hun fortalte dette. Janne ringer til en gammel tante som kjenner slektshistorien. Det kommer fram at denne Johanna Marie Løkken var født 12. mai 1873 på Røros og døde i 1943, at hun var kort og tynn, rundt 160 cm høy og snill.
- Hun ble visst kalt ”Mamma Hegra” og drev butikk.
- Jaha, det virker som hun kan ha tilknytning til kista, at det er den som har brakt henne hit. Den er vel fra hjemstedet hennes, resonnerer Nordfjæran. Han bestemmer seg for å ta en ny tur ned.
- Sannelig, da jeg kom ned nå sa hun: ”kommer du ned igjen nå.” Og så ga hun meg en klem! Deretter løp hun lekent ifra meg.
Nordfjæran mener ”noen” ferdes mellom ytterdøra i kjelleren og inn til en bu der nede.
- Det tror jeg ikke var en menneskelig skapning, men en tufte av haugafolket, et naturvesen. Han tar ny tur ned. Nå for å rense lufta og skifte ut energiene. Han setter seg ned i sofaen, fokuserer blikket og puster tyngre. Stående renses lufta nede i gangen.
- Jeg kjenner energifeltene smuldre opp, konstaterer han. Seansen fortsetter med healing av familien. De setter seg i en ring mens Halvard Nordfjæran sørger for påfyll av energi til hver enkelt av dem.
- Jeg kjente litt kulde nedover ene skulderen, forteller Maria etterpå. Janne merket iling i beina.
I oppsummeringen med familien sier Nordfjæran:
- Mange er ikke klare for å gå over i lyset. Jeg forsøker å gjøre dem opmerksom på at det er veien for dem. Mange som dør brått, for eksempel, blir igjen. Noen får hjelp av sine avdøde slektninger til å komme videre, men alle har fri vilje. Folk er akkurat likedan personlighetsmessig på den andre siden. Jeg tror ikke på liv etter døden og tidligere liv. Jeg vet det, sier han. Det er en del som har missforstått det jeg sa i reportasjen over: "Jeg tror ikke på liv etter døden og tidligere liv. Jeg vet det."
Det jeg mener er:
"Jeg har opplevd såpass mye, deriblandt gjennopplevd flere av mine tidligere liv på en sånn måte at det ikke er noen tvil. Har hatt besøk av og hjelp av avdøde slektninger, sett andre avdøde og mere til. Derfor kan jeg si at jeg ikke lenger tror på et liv etter døden, men jeg vet at det er en eksistens etter døden. Døden er en overgang til en annen dimensjon. Det er forskjell på tro og å vite. Når du tror, tviler du også. Men når du vet, da er det ingen tvil mer."